Der er fortalt mange legender om hvordan Skovkatten har udviklet sig til den helt specielle kat vi kender i dag. Vi må nok erkende at det kan kun være gætterier.

Nordmændene selv siger at ingen med sikkerhed ved hvor længe der har været skovkatte i Norge, nogen gætter på, at de er efterkommer af korthårdskattene, der kom til landet med vikingerne fra England og langhårskattene, der kom med korsfarerne og så har Norges barske natur klaret resten.

Andre mener at Den Norske Skovkat er en ægte race der oprindeligt bare fandtes i Norge  og er var ukendt i resten af verden med undtagelse af en lille koloni i Skotland og på østkysten i Nordamerika, efterkommere af norske skibsskatte.

Den mest logiske forklaring er måske at Skovkatten stammer fra de sydeuropæiske korthårskatte der spredte sig til alle dele af  Europa i forhistorisk tid. Så har den naturlige selektion under Norges kolde og barske natur udviklet katte med den særlige vandafvisende pels og andre egenskaber til at overleve i det kolde nord

På de næste sider har jeg valgt at fortælle skovkattens historie igennem klip fra bøger, blade og aviser.

 GOD FORNØJELSE

KORT HISTORIKK OM RASEKATTSAKEN I NORGE

ved C.F. Nordane
president i Norske Rasekattklubbers Riksforbund

I Oslo 1933 ble det avholdt en utstilling av kjæledyr som omfattet fugler, kaniner, rever -og katte. Dommeren - som var en pelshandler - dømte, som følge av sin bakgrunn, alle dyrene kun etter pelsens kvalitet.

Fru Halldis Rohlff synes at dette var en ganske ensidig måte å bedømme på og satte inn en liten annonse i derværende dagsavis, hvor hun etterlyste folk som kunne ha interesse av å være med på å starte en klubb for kattevenner.

Responsen oversteg alle forventninger og Kattevennenes Klubb , som ble stiftet med fru Rohlff som formann, holt en rekke utstillinger for å overbevise publikum om at en katt er noe annet - og mer - enn bare et pelskledd dyr.

Helt naturlig begynte begrepet "rasekatt" å bli alminnelig og så snart et tilstrekkelig antall forskejellige kattetyper var blitt anskaffet, dannet eierne av disse sin egen gruppe. Den 3. juni 1938 ble Norsk Rasekatt Klubb (NORAK) stiftet, også denne med fru Rohlff som formann.

Haldis Rohlff stifter og formann for NOREK,
fotograferet i 1930 med sin skogkatt PETTEN

NORAK sluttet seg i 1951 til F.I.F.E.
(Federation Internationale Feline d'Europe)

STANDARD 1972 - NORSK SKOGKATT

Hunkatten er mindre end hankatten både i størrelse og pels (krave, bryst og skæg).

SKOGKATTER - NORWEGIAN FOREST

Af Edel Runås

Norge er i ferd med å miste et levende kultur- og naturminne som ikke finnes i andre land. Den Norske Skogkatten er i ferd med å utdø, eller rettere sagt - utblandes.
I andre land har man de senere år satt igang kampanjer for å redde dyrarter som er i ferd med å dø ut. I Sverige holder man for tiden på med å gjenopprette en spesiell type svensk sau og en spesiell type svenske høns. Her i Norge er det en gruppe mennesker som har påtatt seg den vanskelige oppgaven å renrase den Norske Skogkatten. Denne rase er blitt et begrep her i landet, og er ukjent for det øvrige Europa.
Oppgaven med å bevare denne rasen byr på store problemer, da det er vanskelig å finne katter som både har den rette pelskvalitet og det rette typepreg.
Desverre er det en gjengs oppfatning at alle katter med lang pels (unntatt persere) er Skogkatter. Men så enkelt er det ikke. Den Norske Skogkatten har en helt spesiell pelskvalitet, såkalt naturpels: Lett ullen underpels, akkurat nok til at dyret holder varmen, pluss et lag dekkhår (glattere, fetere) som beskytter ullhårene mot fuktighet og væte.
Fru Jack Bjønnes har gitt en karakteristikk over Norsk Skogkatt, la meg få presentere noen utdrag av hennes historie om "Tufsen", skrevet i 1969:
"Tufsen" var det som kalles "norsk skovkat". Det burde skrives med store bogstaver og bli anerkjent verden over. For skogkatten er en rase. Den er ulik alle andre katteraser, og den finnes bare hos oss.
Ingen vet sikkert hvor lenge vi har hatt skogkatter i Norge. Man gjetter at de er efterkommere av korthårskatter som  kom til landet med vikingerne fra England, og langhårskatter som kom hit med korsfarerne. men de ligner ikke på dårlige persere eller langhårete korthårskatte.

De er blitt noe helt for seg selv.

Det barske norske klimaet var ikke snilt mot individene i rasen, men det har vært en velsignelse for den. Den er blitt til ved at de svakeste og de som ikke hadde forutsetning for å overleve vintrene, forsvant. De beste ble igjen. Hvis det i et kull fantes unger med kort pels, med lang pels og med mellomlang pels, så var det de sistnevnte som hadde best sjanse til å vokse opp, og selv få unger. Korthårskattene greide seg ikke ute for kuldens skyld, langhårskattene ble våte og kalde og hadde lett for å henge seg fast i busker og kratt. ( bare tenk på hvordan en perser ville slite i skogen!)

Da disse kattene selv måtte finne mat og forsvare seg mot fiener i skogen, var det de som var best skikket til jakt og flukt som som ble eldst. De som hadde overlevd sin første vinter. var de langbente, spenstige, intelligente og modige. Og de fikk med tiden anledning til å stifte familier. Med tiden ble "blandingsrasen" en helt spesiell rase, uten at menneskene brydde seg noe om dem. Ingen sa: "her er en standard, la oss lage en katt!" Nei, rasen er skapt av sne, kaldt regn, av sult og redsel. Man kan også si at den er et kunstverk vi ikke har lært oss å sette pris på - enda. Vi behøver ikke å lage en standard og prøve å lage en katt efter den.

Katten har vi, la oss lage en standard som passer den.

- Så langt Jack. Avlsrådets standard er laget efter Jacks forslag, med litt mer utfyllende beskrivelser. En liten gruppe har nå påtatt seg oppgaven som den Norske Skogkattens forkjempere for bl.a. anerkjennelse på internasjonal basis. La oss nå håpe at vi greier denne oppgaven vi har påtatt oss, vi er blitt spådd mange tårer og mye slit, men vi håper at vårt forsøk vil krones med hell, og at verden forøvrig vil bli kjent med denne stolte katterasen. Den er nemlig noe for seg selv. Det vi først og fremst må gjøre, er å eliminere innslag av øvrige raser, derfor må man kun bruke de best typede i avlsarbeidet. Det er en meget vanskelig oppgave, la oss gå sammen om et stykke levende kultur.

Arbeidet med den Norske Skogkatten kom såvidt igang i 1930-årene. Skogkatten ble også vist på utstilling i Oslo i 1938 før jul, og vi tar med sitat fra boken,

 "Katten, villdyr og husven"

bogen blev udgitt i Norge i 1943, af Reidar Alvig og Kalle Lund.

"På den siste katteutstillingen i Oslo, før jul 1938, var den representert ved noen eksemplarer som fikk utstillingens danske dommer, Knud Hansen, til å uttale seg sterkt rosende om rasen. En vakker nasjonal katt, som de særdeles gjerne vilde se på utstillinger i København, erklærte han. Og en slik uttalelse fra det hold veier atskillig for den som vet at dansk kattesport i senere år har erobret en fremskutt plass i internasjonal konkurranse. Grunnlaget er altså tilstede, det er bare å bygge systematisk videre..."

billede fra bogen - skogkatt med unge

På grund av krigen ble arbeidet forhindret, og kom ikke skikkelig igang igjen før i 1973. Vi har pr. idag 105 godkjente/registrerte skogkatter og er kommet frem til katte som er av 3. generasjon på farssiden og 4. generasjon på morssiden. Det har den senere tid vært arbeidet meget hardt med rendyrkning av rasen, ikke mindst fordi dette er en usedvavlig harmonisk katt, et praktfullt dyr, ikke bare å se til, men også i "væremåte".

Vi håper at Skogkatten nå ved F.I.F.E.'s generalforsamling i september vil få sin internasjonale anerkjennelse. Det fortjener den!

Oslo, november 1975

Kjære skogkattinteresserte ! ! ! ! ! 

Endelig er vi her ! ! !

Vi har den glede å innby deg til stiftelsemøte i SKOGKATTRINGEN,
mandag 1. desember 1975, kl 19:00 i Folkets hus - sal M.

Formål:
Skogkattringens formål er rendyrkning av Skogkatten, bevaring av rasen og å arbeide aktivt for å få Skogkatten anerkjent nasjonalt og internasjonalt.

Medlemskap:
Alle skogkatteiere og interesserte kan bli medlemmer av ringen.

Kontigent:
Åpent for diskusjon på møtet 1. desember. Vi anser at Ringen bør ledes av et styre på 5 -7 medlemmer. Vi håper å få valgt styre allerede denne kvelden.

Vi trenger din hjelp, møt opp med inspirerende forslag.

Velkommen er du ! !

Med kattehilsen initiativtagerne

Kari M. Eggun - Liv Loose - Egil Nylund - Edel Runås

Dette emblem ble designet i 1975 af Else og Torill Nylund

STANDARD  1976 - NORSK SKOGKATT

• TYPE:  Kraftig og høybent.

• HODE: Langt, triangelformet, rett profil eller svakt konveks buet, uten "stop", god hage.

• ØYNE: Store, åpne, farven passende til pelsen.

• ØRER: Høye, med gaupetufser. Skal sitte høyt på hodet, men ikke for nær hverandre.

• PELS: Lang, lett ullen underpels. Overpelsen glatt, hengende, kvaliteten fetere enn perserpels, således vil det ikke dannes klumper eller tover. Knickers på bakbena, krave, skjortebryst, kinnshjegg (helst i trekant fra ørepartiet). Alle farver tillatt.

• HALE: Lang og busket (revehale).

• KONDISJON: Muskuløs og kraftig. Merk: Hunnkattene er meget feminine, og profilen blir ofte ikke fullt så god hos disse som hos hannene. Mindre og nettere enn hannene. 

GODE NYHETER OM SKOGKATTEN PÅ FIFE’S MØTE!

Norsk skogkatt på vei mot internasjonal godkennelse som egen rase!
På FIFE’s (Federation Internationale Feline) årlige generalforsamling, denne gang i Wiesbaden den 25. og 26. september, 1976 ble Norsk Skogkatt provisorisk godkjent som egen rase. På NORAK’s (Norsk Rasekatt klubb) internasjonale utstilling i Oslo i dagene 16. og 17. april, 1977 vil så et dommerteam efter bedømmelsen gi sin innstilling om eventuell full godkjenning på FIFe’s generalforsamling i Paris, høsten samme år.

C. F. Nordane
Norges delegat til FIFE

..nytt om skogkatt..

RAPPORT OM NORSK SKOGKATT
-----------------------------------------

av dommer Anneliese Hackmann, Tyskland
(Medlem av F.I.F.E's dommerkomité, samt medlem av avlsrådet i Deutscher Edelkatzenzüchter Verband).

På NORAK's utstilling i Oslo den 16. og 17. april 1977 dømte jeg for første gang rasen Norsk Skogkatt efter en standard utarbeidet av Norske Racekattklubbers Riksforbund.

Jeg hadde 29 hunkatter til bedømmelse og konstaterte som påfallende at oppdretterne fulgte 2 forskjellige linjer:
Dels den noe kraftige og dels den sartere, slankere type eller form.
Når man går ut fra den foreløpige standard, kan man egentlig bare foretrekke den store, kraftige og massive form. Den beste pelsstruktur hadde utvilsomt de med tigrede og tabby tegninger. Noe mykere pels hadde de en- og tofarvede, samtidig som de ikke var så rasetypiske efter den foreskrevne standard.
Så hadde jeg noen hvor hodet enten var for smalt eller for rundt og derved hellet mer over til Europé, eller de hadde en meget ullen pels, slik at man kunne ane spor av perser i stamtavlen (?).
Men i det store og hele vil jeg si at den største del av klassen var utmerket, slik at man ut fra dette materiale kan forutse betydelige resultater i nærmeste fremtid.
Herr Nordane og korthårsdommer Edel Runås var så vennlige å informere meg ytterligere om opprinnelsen til skogkattoppdrettet, ledsaget av skjematiske avlstabeller.
Det ble meg fortalt at de første katter som ble "innfanget" var villkatter. Det vil si at de innfant seg frivillig hos familier som regelmessig satte ut mat til dem slik at de efterhvert sluttet seg til menneskene.
Ved annen og tredje generasjon kunne man fastslå at enkelte viste tendens til å likne Europé, mens andre igjen gikk i retning av Perser eller Tyrkisk.
Ved ett oppdrett så man at moren var ganske liten, mens ungerne efter denne allerede var store og kraftige og viste utpreget typiske karaktertrekk.
Hos hankattene så man at kraven var mer utviklet (større) enn hos hunkattene. Hakepartiet var riktignok ikke så kraftig som hos anne og tredje generasjon.
Meget viktig for denne rase er at den fantastiske rette profil ikke går tapt. Her bekreftet da også herr Nordane min iakttagelse at noen oppdrettere arbeidet henimot en slank og sartere type, mens andre nettopp foretrakk den mer kraftige.
Min persolige mening er at man ubetinget må satse på den kraftige, maskuline form, hvis man vil beholde skoggkatt-typen.
Typisk for frittlevende norske skogkatter er forøvrig at de ikke løper eller "sniker" seg vekk, men bringer seg i sikkerhet ved store sprang eller hopp. Og dette er jo egentlig ikke det vi forstår ved normal katteadferd.
De katte som påtreffes i vill tilstand er ikke alle stripe- eller tabbytmønstret, men også delvis flekket. Og når man betrakter det norske landskap, som ofte er meget stenet, kan man lett forstå at dette er en god kamuflasjefarve.

Det vil nu være å foreslå for dem som interesserer seg for oppdrett av denne rase, å bestemme seg for den stripete og tabbymønstrede typen. De får det på dette vis lettere, fordi pelsstrukturen på denne er påtagelig hårdere, hvorved dette typiske kjennetegn på skogkatt vil være sikret.
Dermed tilsier det også at standarden for de en- og tofarvede må endres noe, da pelsstrukturen i  alle tilfelle vil være av en mykere art.
Så kan det videre bemerkes at skogkattene er meget lette å stelle i pelsveien, idet de om de bades (eller skulle falle i vannet) blir tørre på meget kort tid. Underpelsen beskyttes nemlig slik at vannet renner av langs dekkhårene.
Forøvrig gjemmer denne rase på mange overraskelser. Der finnes mange kombinasjonsmuligheter ved at man kan drive oppdrett med mange farver slik at den eksperimenteringsglade oppdretter derved har et meget bredt virkefelt.

I Norge har man for tiden 150 skogkatter med henholdsvis registreringsbevis og/eller stamtavle. Man har gjort seg stor umake med dette oppdrett og det ville være ønskelig at denne rase også ville finne tilhengere i de øvrige land.

Anneliese Hackmann
(oversatt av C. F. Nordane)

--------------------
Ovenstående rapport vil sikkert gi grunn til delte meninger. Men hovedsaken er at den dynamiske Anneliese Hackmann stiller seg positivt velvillig til vårt skogkattoppdrett i sin helhet, hvilket vil få stor betydning for oss på kommende generalforsamling i F.I.F.E.
C. F. Nordane

Copyright©Kville